Siste ukene har vært særdeles triste. Fredag fulgte vi 3 enestående mennesker til dems siste hvilested, etter en helt uvirkelig bilulykke. Oles tante og 2 fettere overlevde dessverre ikke krasjet med trailer på E6 :(
Det hele har vekslet mellom sorg og tomhet, sinne og fornektelse. Dette er liksom sånt som skjer alle andre - ikke ens nære og kjære.
Jeg er en person som gråter lett, så tårene kommer ganske fort når tankene går til det som har skjedd.

Det positive oppe i alt det triste er at eldstemann overlevde ulykken uten fysiske skader. Hans følelser og tanker er det virkelig ikke mulig for oss andre å kunne sette seg inn i. Er bare glade og takknemlige for at han fortsatt er blant oss, så får alle bare være der om/når han trenger støtte.

Livet må gå videre, sies det. Men minnene om dem man har mistet vil alltid være med en, så da er de jo ikke helt borte likevel...